Tidtaking og postkontroll før løperbrikkens tid

Vi har det greit både som arrangør og løper i dagens o-trening og -konkurranser: Henger ut en postenhet på hver post som sender ut ett unikt signal hver til løperbrikken som registrer koden og tida du stemplet (for det er fortsatt stempling vi sier når vi legger brikken på enheten). Når vi kommer i mål leses brikken av og løperen får "dommen" og arrangøren får tid og koder.

Slik har det naturligvis ikke vært i alle år. Det startet med postmannskap på hver post og avtegninga av neste post. Så kom klippekortet der vi klippet med klippetang som på trikken og siden fikk vi stifteklemma som var enklere og lettere. Begge disse har vært i bruk i Ukens løype helt til nå. Til slutt fikk vi altså brikken og postenheten.

 Har sakset to artikler i NOF-posten og dagens "menighetsblad" Veivalg som illustrere litt av utviklinga.

Stifteklemma er her i bruk i et stort o-løp og den er festet flere klemmer på en planke. Vanligvis var klemma (og klippetanga) hengt opp i ei snor. Svein Kvalheim har vært redaktør i Veivalg og har en spenstig artikkel om innføring av tøtsjfri stempling alle o-løp en gang i 2017. Artikkelen har for øvrig en fin oversikt over utviklinga innen tidtaking i o-løp

Bildet er fra NOF-posten en gang i 1992 og viser det den gang nyutviklet stemplingssystemet. Det skulle bli obligatorisk fra sesongen 1994 i nasjonale og internasjonale løp. Først et par år seinere ble det innført på krets og lokalplan. I løpet av tida fra dette bildet ble tatt og fram til innføringa i løp fikk postenheten og brikken sin endelige form som vi kjenner den i dag. Dagens utstyr ser du i øverste bildet. Sammen med bildet skrev K Treekrem en artikkel om hvor langt utprøvinga var kommet. Overskrifta i artikkelen har nok vist seg å være vel optimistisk, men det er ikke langt unna sannheten heller.