Blodslitet – såpass bør det være!

Årets største stunt ble deltakelse i Blodslitet. Det går hvert år ved Fredrikstad, og i år ble det arrangert for 50. gang. Et langdistanseløp, med 6 kilometer for Kristoffer og 11 kilometer for meg. Vi visste ikke hva vi gikk til. Løypelengdene var ikke skremmende, men været den 21. oktober kunne bli hva som helst. Et uvant terreng kunne også bli utfordrende, for dette var vårt første løp sør for Dovre. Flere i klubben er godt kjent med Blodslitet. Atle beskrev løpet på følgende måte: «Langt og kaldt». Værmelderne varslet regn og 8 grader da vi satte oss på toget fredag ettermiddag.

Ble det et blodslit...? Dagen kom med mild vind, uten en eneste regndråpe. Konklusjonen på spørsmålet blir: Såpass slit bør det være når vi reiser så langt!  Men først og fremst var det en kjempeopplevelse! Nytt terreng, spennende løyper, kart større enn A3 og ei maurtue av o-løpere.

Asbjørn i teltet med historiske klipp fra Blodslitet.

Det første Blodslitet i historien gikk fra Skauen gård i Onsøy i 1968. På samme sted var årets samlingsplass. Skauen gård hørtes kjent ut i mine ører da jeg leste innbydelsen til løpet. Der bor Asbjørn og Ellen, som gikk i klassen min på Tomb landbruksskole i Østfold en gang på 80-tallet. Etter kun en eneste SMS ble vi ønsket velkommen, og noen dager etterpå var vi påmeldt. Av 1.600 løpere hadde vi desidert kortest veg til samlingsplass, bare noen hundre meter.

Vi gledet oss til å teste terrenget i Østfold. Var det så flatt og krevende som vi hadde hørt om? Asbjørn forklarte og pekte mot Blåbærmyråsen. Det var en markert høyde som skulle være grei å orientere etter, mente han. Jeg kikket meg rundt, men så bare flate horisonten rundt meg. Her gjaldt det å ha stålkontroll på retningen. Og gjøre bruk av et godt nett av stier og skogsveger som heldigvis fantes. Men stiene krevde også oppmerksomhet. I knehøg røsslyng kunne de være vanskelig å oppdage på avstand, og der stiene gikk inn på bergknauser var det krevende å finne fortsettelsen. Myrer var det få av. Og de som fantes sank vi ned i til knærne. Ellers hadde terrenget både lettløpte furumoer og tett granskog. Ett sted ble det så mørkt at jeg savnet hodelykta.

Slik skifter en verdensmester. Akkurat som oss andre!

I min fellesstart deltok 150 løpere, og det var jo også en opplevelse. H55 var eldst i denne fellesstarten, og hadde 70 løpere. Bakfra kom hissige 10-12-åringer som ville forbi. På Blodslitets Facebook-side stod det at startlista for H55 så ut som et NM på 80-tallet. (Bortsett fra meg da....). Her fantes i alle fall tre verdensmestere for 20-30 år siden: Tore Sagvolden, Morten Berglia og Jørgen Mårtensson. Jeg tok ikke sjansen på å bli sprengt av ryggen foran, og fant raskt mitt eget spor. Etter 10 minutter så jeg ikke en eneste løper. De fleste var nok foran. Første strekk gikk muligens over Blåbærmyråsen, men det var ingen grunn til å møte veggen her! Flatt som ei pannekake. Allerede til 2. post kom rosinen i pølsa. Et nydelig langstrekk, 3 kilometer, diagonalt over hele kartet. Jeg elsker sånne langstrekk. De gir frihetsfølelse og flyt over løpinga. Posten lå helt oppe på Rørfjell. Her gikk vi mye på tur og overnattet ute da vi var elever på Tomb. Jeg hadde drømt om å komme hit, men trodde stedet lå for langt nord til at jeg fikk oppleve det. Men hurra for langdistanseløp!

Oppe på Rørfjell traff jeg 3-4 løpere i min klasse. Jeg kvakk til, etter å ha løpt alene i 40 minutter. Konkurrentene rev meg ut av dvalen, og farten økte litt. Jeg holdt følge med en kar i gul Sturla-drakt til neste post. Sikkert en garvet veteran, tenkte jeg, for den svarte skrifta på skjorta var nesten falmet bort. Jeg kunne ha satset på en trygg og sikker rygg, men ville tilbake i min egen konsentrasjons-boble. Den sprakk litt da vi møtte de to gaflingsrundene mot slutten av løpet. Her var det folksomt. Posten i midten av «sommerfuglen» var plassert inne i et hogstfelt, så her trengtes både konsentrasjon og høge kneløft. Folk skled på kvist, ramlet overende og kom i vegen for hverandre.

En Blodslitet-pin til alle som deltok for første gang. Var vi de første i Melhus-drakt?

Jeg fullførte på 2 timer og 39 minutter. Det var minst et kvarter mer enn forventet, men jeg slapp den ekle følelsen av å stå et sted og ikke vite hvor jeg var, mens klokka gikk. Jeg prøvde å ta sikre vegvalg, og lese detaljer inn mot postene.

Kristoffer sin klasse var den største i hele løpet, med 98 startende. De hadde dagens siste fellesstart, 2,5 timer etter min. Starten i H13-14 glapp for meg, men jeg fikk med meg innspurten. De første kom i lang rekke. Det ble ikke lenge å vente på Kristoffer heller. Ei kilometertid på 12.25 var bra i Blodslitet-debuten.

Kristoffer i mål i flott driv.

Kristoffer sin løype i Blodslitet.

I ventetida fikk Asbjørn og jeg med oss innspurten i damenes og herrenes seniorklasser også. Vi fulgte sekundstriden mellom Sigrid Alexandersen og Anne Margrethe Hausken Nordberg på storskjerm, både med GPS-tracking og løpende kamera ute i terrenget. Spennende og imponerende live-produksjon! Storfavoritten Olav Lundanes sprakk mot slutten av løpet. Men årets dobbelte VM-vinner kom smilende i mål likevel. Han tuslet inn blant oss andre, satte seg på en campingstol og skiftet på o-vis. Vi har en unik idrett. Hvem andre kan stille med blodig alvor i konkurranse mot gamle landslagsløpere, og kappspringe over mål med verdensmestere? Kristoffer gikk glipp av seniorspurten, men gledet seg over å stemple samtidig med Hausken på en av sine poster.

John sin løype i Blodslitet.

Vi har hatt en lang løpssesong. Men den har i alle fall ikke gjort oss blodfattig!

John

Mer om Blodslitet kan leses her.